CH Sørensen history

NORSKE SKIP 1850 - 2017

C. H. SØRENSEN & SØNNER, ARENDAL

HISTORY

 

Carl Herlofsen Sørensen ble født på Torjusholmen den 14. november 1850, altså nå temmelig nøyaktig 150 år tilbake. Sjøen lå nok i blodet alt fra fødselen av,

da både faren og farfaren var skippere. Etter endt skolegang reiste han til sjøs, og i den forbindelse må man ta med en liten kuriositet. Forresten, å kalle det kuriositet er kanskje ikke helt riktig, men ”åkke som”. C.H. reiste ut med ”Sjøblomsten”, en fullrigger tilhørende ”Huset Dedekam” i Arendal. Det noe spesielle her, er at forruten C.H., seilte brødrene også ut som førstereis på denne skuta. Og grunnen ? Jo, faren, Søren Brynjulf Sørensen, var skipper om bord. Alle sine 47 år til sjøs hadde han på denne skuta, hvorav 27 som skipper. Ikke god å slå, den !!

C.H. tjenestegjorde på flere av skipene tilhørende dette rederiet. Men han ville derimot videre opp og fram. Han gikk gradene og med styrmannspapirene i orden i 1870, dro han, etter et års studier i Frankrike, ut i 1871 som 2. styrmann på barken ”Solon”, også denne tilhørende Dedekam. Deretter reiste han som 1. styrmann på barken ”Ilma”, ført av broren Adolph og eid av eldstebroren Ole Bertinius. Etter en tid som styrmann, tok han neste skritt og den 24 november 1874 fikk han sitt skippersertifikat. 19. februar året etter dro han ut på sin første skipperjobb. Han mønstret på broren O.B.’s nybygde skonnerten ”Unda”. Skuta gikk året etter på grunn utenfor Galveston. Det så stygt ut en tid, men hun ble brakt flott, midlertidig reparert og tatt hjem til Arendal. I fart igjen kom hun ikke før i 1880. Og hva gjorde C.H. så i mellomtiden.

Kilder forteller at C.H. startet som reder i 1881. Det er for så vidt riktig, det var da han begav sjøen og etablerte seg i land, kun avbrutt av enkelte vikariater.

Men reder var han blitt allerede i 1877, da han, sammen med faren og broren O.B., kjøpte barken ”Toivator”. C.H. førte skuta fram til han begav sjøen. Etter omfattende reparasjoner i Arendal, ble skuta omdøpt til ”Camilla” og C.H. overtok etter hvert som disponenet.

Han giftet seg i 1881 med Marianne Gundersen og ekteparet bodde først på Gullsmedenga, før de flyttet til Kolbjørnsvik, og siden til Jomfruholmen. Deretter slo paret seg ned på Tyholmen i 1889, hvor de bodde resten av sin tid.

Etter at han gikk i land, syslet han med tankene om å få bygget et nytt skip. Han kom i kontakt med den kjente skipskonstruktøren Colin Archer, og fikk denne til å tegne et skonnertskip for seg. Kjølen ble strukket på Svinoddenverftet i 1884, og i april 1886 ble hun levert som ”Rolf”. Rederiet var formet som et partsrederi, med C.H. som disponent. Samme året skjedde det så meget omtalte bankkrakket i Arendal. C.H. var heldig, da han ikke hadde noen større innskudd i bank, og det samme gjaldt de andre partshaverne. De hadde dermed lite å tape, i motsetning til mange andre rederkolleger.

Mot slutten av -80 årene bedret konjunkturene seg, og man så seg om etter muligheter for å utvide flåten. Fra broren O.B. kjøpte man i 1889 barkskipet ”Viinland” og man hadde nå tre skip i fart.

Dampskip var enda noe nytt, men C.H. var ikke snauere enn at han kontraherte et tredampskip fra Ananias Dekke i Bergen. At man gikk så langt som til Bergen, var kravet om kvalitet, og Dekke hadde ord på seg for å levere kvalitetsarbeid. Skipet ble overtatt i 1890 og fikk navnet ”Primus”. Hun kom stort sett til å seile i kull og isfart mellom de Britiske øyer og Sørnorge. ”Primus” forliste allerede i 1896. Under lossing i Gravesend brøt det ut brann. Om brannen oppsto i skipets bunkersbinge, eller på land, er uvisst, men skipet ble i alle fall totalskadet.

Som erstatning fikk C.H. tak i et halvferdig skrog på bedding i Grimstad. Skipet ble sjøsatt i august 1897, og ble døpt ”Marianne” etter fruen. Den 1. november samme år ble barken overtatt og satt i fart.

Dampskipsfarten hadde gitt mersmak, og i november 1898 ble en ny tredamper kontrahert, denne gangen fra Knut Skaaluren i Hardanger. Skipet ble overtatt i mars 1900 og gitt navnet ”Knut Skaaluren”, oppkalt etter konstruktøren. Denne form for navnevalg skulle gå igjen på flere skip etter hvert.

Den første tiden som dampskipsreder var ikke C.H. spesielt heldig med tidspunktene for overleveringen av skipene. ”Knut Skaaluren” ble levert i et labert marked, og i de nærmeste årene ble en del parter i den eksisterende flåten. Skonnerten ”Rolf” ble solgt i 1904, til en etter forholdene, meget god pris, og barken ”Viinland” ble også solgt samme år. Barken ”Marianne” forliste dessuten i 1905, og dermed var flåten redusert til damperen ”Knut Skaaluren” og den gamle barken ”Camilla”.

Nå kom C.H. over enda et skip under bygging. På Fevik var en liten jerndamper blitt stående halvferdig på grunn av kontraktsbrudd. C.H. fikk gjort skipet ferdig, og hun ble levert i 1906 som ”Randulf Hansen”, oppkalt etter verftseieren. Fortsatt var markedet vanskelig, og i 1910 var ”Camilla” moden for utskiftning. Hun ble solgt, men samtidig kjøpte rederiet et stålseilskip på vel 3000 tdw, ”Saxon”. Opprinnelig bygd som fullrigger, men ble omrigget til bark da hun ble satt i fart for C.H.

Nå fulgte noen gode år. Man leverte solide overskudd i 1912 og 1913 og i 1913 ble det kontrahert et dampskip fra England for levering i 1914. Hun ble levert som ”John Blumer”, igjen et skip oppkalt etter verftseier. Dette ble det første skipet C.H. sto som enereder for. Som kaptein ble tilsatt rederens yngste sønn, Søren B. Sørensen.

Så kom 1. verdenskrig, og med den stigende skipsverdier. Dette benyttet rederiet seg av, og fikk solgt barkskipet ”Saxon” og damperen ”Randulf Hansen” til meget gode priser. Også ”Knut Skaaluren” ble solgt, og det til skipets alder og størrelse, tatt i betraktning, til en meget bra pris.

Rederiets økonomi var ved krigens slutt meget bra, og et nytt skip ble kontrahert i England. Hun ble levert fra samme verft som leverte ”John Blumer” og navnet ble, tradisjonen tro, ”William Blumer” etter en av verftets eiere og konstruktører.

Da C.H. rundet 70 år i 1920, ble hans to sønner Abraham og Søren opptatt som medeiere. Rederiet skiftet navn, og fikk nå navnet som de fleste kjenner, nemlig C.H. Sørensen & Sønner.

De neste 10 årene var vanskelige, men man hadde to skip uten nevneverdige heftelser, og med nøktern drift, hanglet man seg gjennom det neste 10-året.

I januar tapte man ”John Blumer” etter brann. Man antar at brannen startet i bunkersen, og spredte seg så videre. Mannskapet kom vel ifra, mens skipet totalhavarerte utenfor Dakar, og mannskapet kom vel i havn hit.

Man gikk ganske snart ut i markedet for å finne et erstatningsskip, og i 1932 kjøpte man det halvtannet år gamle motorskipet ”Bonita” fra Oslo. Dette ble rederiets første motorskip

Men en ting må ha vært noe spesielt for rederne. Samtlige rederier i Arendal hadde skaffet seg tankskipstonnasje, så her måtte jo noe gjøres. Igjen kom man over et skip som opprinnelige eiere ikke hadde klart å overta. Opprinnelig kontrahert og bygd for Bertrand Jacobsen i Arendal som ”Ashmore” men dette rederiet klarte ikke forpliktelsene. C.H. Sørensen meldte sin interesse, men mente prisen, GB£ 150000, var for høy. Skipet ble lagt opp, og etter hvert solgt til en Londonreder som ikke klarte å innfri forpliktelsene. Deretter ble hun solgt til et i/s ved Johs. Kallevig i Arendal, men også dette slo feil, og NÅ slo Sørensen til. I desember 1933 fikk man hånd om skipet for GB£ 67500, altså 45 % av den opprinnelige prisen. Ikke dårlig for et skip som ikke hadde vært i fart. Skipet fikk navnet ”Aino”, det første i rekken av de etter hvert så kjente ”A” – navnene, selv om det skulle bli 3 ”V” navn før neste ”A” navn kom etter krigen. ”Velox”, ”Viva” og ”Viator” ble overtatt i henholdsvis 1935 og 1938.

C.H. Sørensen døde i 1937, vel 86 år gammel. Sønnene Abraham og Søren overtok nå som disponenter og rederiets navn ble uforandret.

”Viator”, som ble overtatt fra Øresundsvarvet i 1938, var rederiets første rene kjøleskip, men ble solgt alt året etter, ”Viva” ble torpedert og senket i 1944, mens ”Velox” kom velberget gjennom krigen og ble solgt i 1947. Da ”Viator” ble solgt, ble det kontrahert et nytt, tilsvarende skip i København. Skipet ble sjøsatt som ”Viator”, men ble etter hvert overtatt av tyskerne, og satt i fart som ”Christian Sinding”, samme skjebne led for øvrig tankskipet ”Aino”.

Etter krigen ble kjøleskipet fra København tilbakelevert rederiet og fikk tilbake det opprinnelige navnet ”Viator”. Skipet var ombygd flere ganger under krigen, og var nå uegnet for sitt opprinnelige formål. Istedenfor å gjennomgå en ny, kostbar ombygning, ble skipet solgt, og et nytt, tilsvarende skip ble snart kontrahert, denne gangen fra Øresundsvarvet igjen.

For tredje gang i rederiets historie overtok man et halvferdig skip, denne gangen fra Fredrikstad. Etter mange viderverdigheter gjennom krigen, skipet ble bestilt allerede i 1940, ble hun tilslutt ferdigstilt som smøreoljetanker, overtatt av Sørensen i 1946 og gitt navnet ”Amica”.

I 1947 kom det siste skipet med navn som henviste til konstruktør. ”Fred. Christensen” ble overtatt fra Engelsk verft, og ble rederiets siste nybygde dampskip. Skipet var også spesielt i den forbindelse at kubikkinnholdet var stort i forhold til dødvekten, med andre ord, den perfekte ”trelastdrager”

I årene framover var en aktiv tid. Nye skip ble overtatt, nye kontrakter ble inngått, og man foretok også to store ombygninger på eldre skip. ”Amica” ble ombygd fra damp til diesel, og ”Aino” fikk ny maskin, samtidig som hun ble forlenget med en ny tankseksjon på 27 fot.

Å liste opp alle skipene som C.H. Sørensen & Sønner overtok i årene framover, vil nesten bli en bok alene, derfor blir det litt forkortet videre.

Rederiet gikk nå inn i en periode med kraftig ekspansjon. Man satset på både tørrlast og tank, og fikk bygd skip både i Norge, Sverige, i Tyskland og i Frankrike. Arendals to første såkalte bulkcarriere ble overtatt fra Frankrike, man overtok flere mellomstore tankskip fra Norge og Sverige. Rederiet fikk dessuten bygd 3 store bulkskip i Tyskland. I 1967 gikk rederiet som det første i Arendal utenfor Europa med kontrahering. Man kontraherte en bulkcarrier på ca 65000 tdw ved Mitsubishi Heavy Industries i Yokohama. Da skipet ble levert året etter som ”Viva”, var hun med det Arendals største bulkcarrier. Rekorden ble ikke gammel. Året etter overtok rederiet ”Aino” fra Belfast. Med sine 106000 tdw, var hun desidert Arendals og Sørlandets største tørrlastskip. I 1971 fikk man ”Ariel” på 108000 tdw fra Fredrikstad, og i 1973 søsterskipene ”Ancora” og ”Acina”, også disse fra Fredrikstad. Skipene var kontrahert som kombinasjonsskip på 125000 tdw, og ”Ancora” ble levert som sådan, mens ”Acina” fikk sveiset igjen lukedekslene og ble levert som tankskip på 130000 tdw.

På denne tiden, i 1972 og 1973 virket det som tankmarkedet vokste ”inn i himmelen” og C.H. Sørensen kontrahert, riktignok i samarbeid med Belships i Oslo, ikke mindre enn 3 supertankere på over 300000 tdw fra Tyskland. De to første ble bygget, mens den tredje kontrakten ble reforhandlet til å gjelde 2 oboskip på ca 75000 tdw, hvor den ene også ble kansellert. Belships overtok det første, ”Belfri”, og Sørensen det andre, ”Amica”. Disse to ble de første norske skip over 300000 tdw. ”Amica” ble selvfølgelig Arendals og Sørlandets desidert største skip, og den rekorden står enda, 35 år etter.

Man hadde i forbindelse med disse kontraktene påtatt seg store forpliktelser, og man måtte dermed selge ut en del av den eksisterende flåte.

Rederiet overtok oboskipet fra Tyskland i 1976 og gav det navnet ”Arica” Dette skulle bli en skipstype rederiet framover skulle komme til å disponere mange av, både i egen regi og i samarbeid med andre.

Erfaringene med ”Arica” var så bra at man i 1978 kontraherte en forbedret utgave for levering i 1981.

Året etter ble det gjort en transaksjon man ikke hadde gjort siden 1935. Man kjøpte et ”second-hand” skip. Reidar Røed i Tønsberg hadde i 1975 overtatt bulkskipet ”Columbia” fra Fredrikstad, for øvrig et forbedret søsterskip av ”Ariel” fra 1971. Skip og rederi kom umiddelbart i økonomisk uføre. Skipet hadde omtrent ikke vært i fart da Sørensen overtok henne, så man kan jo nesten si at skipet var bortimot nytt. Skipet fikk navnet ”Viva”, og tjente rederiet i mange år.

Neste nybygg, oboskipet ”Viator”, ble overtatt fra Bremen i 1981, og ytterligere et skip av denne typen ble kontrahert for levering i 1983, og dette fikk ved levering navnet ”Ariel”.

Nå fulgte noen vanskelige år. Det var ikke bare C.H.Sørensen & Sønner som slet, norsk skipsfart generelt var i virkelig trøbbel. De andre ”store” rederiene i Arendal var borte, eller bare en skygge av seg selv, og der var nok flere som i sitt stille lurte på når Sørensen også ville gå overende.

For å klare sine forpliktelser, måtte man selge skip. ”Ancora”, ”Arica” og ”Aino” ble solgt i 1983, og ”Viator” året etter. Dette bedret selvfølgelig økonomien på et vis, men ikke nok. For i det hele tatt å overleve, ble resten av flåten flagget ut. ”Acina” ble registrert i Panama i 1984, mens ”Viva” og ”Ariel” fulgte etter året etter. Man ble også endelig kvitt supertankeren ”Amica”. I over fire år hadde hun lagt i opplag og sugd penger av kassa. Nå ble det Taiwan og skjærebrennere som ventet henne.

Rederiet var med dette uten skip under norsk flagg, for øvrig ikke noe særlig spesielt, da nesten hele den norske utenriksflåte var registrert i utlandet.

Men C.H. Sørensen & Sønner slet seg videre og i 1987 kom omsider omslaget. NIS, Norsk Internasjonalt Skipsregister, ble etablert, og ikke lenge etter ble ”Viva” hjemflagget. ”Acina” og ”Ariel” ble hjemflagget året etter. Man hadde hele denne utflaggingsperioden beholdt en del av toppoffiserene, men ”minuset” med hjemflaggingen var at det dessverre ikke førte til ny - ansettelser av norske sjømenn, til det var vi nok dessverre for dyre i drift. Men rederiene fikk igjen ryggdekning for drift under norsk flagg.

Nå gjennomførte rederiet en voldsom ekspansjon. I løpet av de neste 3 årene kjøpte man 5 skip, mens man solgte 1. Dermed gikk man inn i -90 årene med en flåte på 7 skip. Nå ble organisasjonen noe anderledes, da rederiet i større grad gikk inn som operatør av skip for andre rederier. Man hadde også eierinterresser, i større og mindre grad. Denne delen, C.H. Sørensen Management A/S, ble etter hvert fullt ut overtatt av OSM, men rederiet, C.H. Sørensen & Sønner, eksisterer fortsatt, dog uten skip.

 

Takker JAN TORE KNUDSEN fra Arendal som velvillig har bistått med utarbeidelsen av denne rederihistorien

 

 

Contactdetails: webmaster@norskeskip.no

Tel: +47 90705267